Nykirken fra 1621 er den yngste av de gamle sognekirkene, og ble opprinnelig brukt som annekskirke for Domkirken, inntil 1647 da den ble Bergens tredje sognekirke for nordmenn.

Den ligger på hjørne av Strandgaten og Nykirkealmenningen, der den ble bygget på restene av en erkebispegård fra middelalderen.

Deler av erkebispegårdens sidefløy sto helt til 1870-årene, og like til 1957 kunne man finne murrester av den.

Vil du besøke Mariakirken så finner du den i Dræggen i Bergen. Ta et titt på kartet for mer informasjon.

Historie

Kirken brant allerede i 1623 og igjen i 1660, men ble bygget opp igjen slik som den hadde vært med mindre forandringer.

Etter brannen i 1756 sto derimot bare deler av muren igjen, så de rev vekk alt bortsett fra en tverfløy fra 1670. Ulykken skulle følge Nykirken for den brant igjen i 1795, 1800 og for siste gang i 1944.

Arkitektur

Nykirken ble bygget som en enkel, rektagulær bygning i stein. Sørøst for koret kom et tårn, mens den gamle hovedfløyen fortsatte på den andre siden av tårnet. Den delen ble brukt til helt andre ting enn kirkelige aktiviteter, som f. eks. handelsboder for engelske kjøpmenn, men i 1644 ble den prestebolig. I 1670 fikk kirken en tverrarm i skipets nordøstre del, som fremdeles eksisterer. Tårnet skal også ha hatt klokker på alle sidene, som slo hele og halve timer, og koret ble flyttet inn i tårnfoten.

Etter brannen i 1756 ble den Nykirken vi kjenner til bygget opp. Den ble bygget på de eldre murrestene etter erkebispegården og den gamle Nykirken, og tverrfløyen fra 1670 ble bygget inn i den nye kirken.

Den nye kirken sto ferdig i 1763 var ganske lik den vi ser i dag, men tårnet hadde enda ikke fått hjelm eller spir, som den nå har. Uheldigvis for kirken så sto den i brann igjen i 1795, men det var brannen i 1800 som gjorde mest skade da de delene av tre på kirken begynte å brenne og spredde seg til resten. Murene ble derimot bare murt opp igjen slik som de hadde stått.

Nok en gang sto kirken i fyr i 1944 etter en eksplosjonsulykke, og nok en gang sto bare murene igjen. Det ble bestemt at man skulle gjenreise kirken slik den sto før 1944, så murene ble forsterket, mens taket og gulvet ble støpt i betong. Arkitektene som sto bak gjenoppbygningen var H.W. Rohde og F. Konow Lund. Kirken ble mer eller mindre bygget opp slik den hadde vært før brannen, bare en stor forandring kom: tårnet fikk hjelm og spir, istedenfor den hetten den hadde hatt før.

Den eldste og fineste portalen, som kirken har i dag, er i østfløyens nordmur. Portalen er fra 1670, som innskriften sier, og er prydet av Christian 5`s monogram, fire engler og barokk detaljer.

Interiør/ dekor

Det opprinnelige kirkerommet skal ha vært trangt og lite. Dermed ble også inventaret lite, som altertavlen, og det var bare plass til 88 personer. Stolene var delt opp i 38 til kvinner og 44 til menn.

Etter brannene på 1600-tallet og 1700-tallet tok det tid før alt var på plass igjen. Slikt som dekorasjoner og statuer var ikke første prioritet, og et nytt orgel kom først i 1785. Så kom brannen i 1800, da fikk kirken et interiør som den beholdt til ulykken i 1944, og som vi kan se i dag siden det interiøret ble kopiert og bygget opp igjen etter 1944.

Det man ser i dag er en kopi av interiøret før brannen i 1944, men en enklere versjon, for man klarte ikke å gjenskape alle detaljene. Prekestolen har fått enklere detaljer, orgelet fikk en ny fremside tegnet av F. Konow Lund, og benkene ble laget dypere. Så er også kirken blitt modernisert med elektrisk lys og varme.

Litt spesielt er det at alteret, prekestolen og orgelet er alle samme midtpunkt i kirken. Alteret står nederst med en kopi av maleriet som var på alteret før 1944, over alteret er prekestolen og over prekestolen igjen troner orgelet. Midt i kirkerommet mellom alteret/prekestolen/orgelet og benkene henger dåpsengelen. Den nåværende engelen er fra Domkirken og ble laget i 1797 i København.

Litteratur:
Norges kirker, Bergen 2, av Hans-Emil Lidén og Ellen Marie Magerøy,(1983), Gyldendal forlag, Oslo
Norges kirker, Bergen 3, av Hans-Emil Lidén og Ellen Marie Magerøy, (1990), Gyldendal forlag