Domkirken i Bergen ble begynt bygd på 1100-tallet, og er vigd til St. Olav. Da kirken ble bygd gikk sjøen helt inn til Domkirken. I løpet av middelalderen ble imidlertid Vågen fylt ut.

Domkirken, slik den står i dag, er sammensatt av rester fra to tidligere kirker. Den har også blitt ombygd flere ganger. Den eldste av de to kirkene er den gamle sognekirken som er nevnt i kong Sverres saga. Denne kirken ble sannsynlig bygd rundt 1150.

Omkring hundre år etter ble den overdradd til fransikanermunker i Bergen og fikk funskjon som klosterkirke. Denne eldste kirken brant i 1248, og for å gjenreise kirken bidro kong Magnus Lagabøte med økonomisk støtte. Han hadde sett seg ut Domkirken i Bergen som sin gravkirke, og gjennom hans støtte kunne en ny og større kirke bygges. Denne stod ferdig på begynnelsen av 1300-tallet. Deler av skip og kor i dagens Domkirke stammer fra denne kirken.

Vil du besøke Domkirken så finner du den på Domkirkeplassen ved Kong Oscars gate i Bergen. Ta et titt på kartet for mer informasjon.

Historie

Etter reformasjonen i 1537 ble franiskanerene sin Olavskirke gjort til byens Domkirke, og i løpet av 1600-tallet får kirken i stor grad den formen den har i dag. Blant annet ble den utvidet mot sør, fikk et toskipet langhus, og det gamle kirketårnet ble erstattet av et vesttårn. Kirken har ved flere anledninger brent også etter 1248.

Mellom annet i 1623, 1640 og ved den store bybrannen i 1702. Etter bybrannen i 1702 ble kirken gjenoppbygd og reparert under oppsyn av arkitekt Johan Conrad Ernst fra København. Arbeidet som da ble gjort inkluderer nyreisning av langhuset fra bunnen av og forhøyning av tårnet. Kormurene og tårnfoten i vest ble bevart. Kirken stod ferdig i dagens form i 1743.

I perioden 1880-1883 gjennomgikk kirken restaureringsarbeid under arkitekt Christian Christie. Det mest omfattende arbeidet i den sammenhengen var nedrivning- og nyreisning av sideskipet. En liten kuriosetet ved Domkirken er en kanonkule som sitter fast i veggen til vesttårnet. Den kom til under et sjøslag på Vågen i 1665 mellom engelske og hollandske flåtestyrker.

Arkitektur

Den kirken som står i dag har altså gått igjennom mange faser av gjenoppbygging, nybygging og ombygging. Så mange, at vi her må nøye oss med eit grovt overriss. I forbindelse med branner på 1200-tallet ble det gamle, romanske koret utvidet og gjort til samme bredde som skipet. Det ble gitt en rett koravslutning. Rundt 1277 ble den nåværende tårnfoten ble bygd slik at den fungerer som en forlengelse av skipet. Koret ble ytterligere forlenget, fikk en polygonal avslutning, og fikk dermed den formen det har i dag.

Etter reformasjonen i 1537 satte den første protestantiske biskopen i Bergen, Geble Pederssønn i gang store istandsettelsesarbeid i kirken. Blant annet ble det bygd tak over vestre del av kirken, nordmuren ble gjenoppgygd, delvis av brukte stener fra Jonsklisterer. Etter kirken hadde fått tak i 1553, satte han i gang arbeidet med å få bygd et tårn til det. Dette ble bygget av tre. I 1599 kom nye planer om utvidelse av kirken og bygging av nytt tårn. Tårnet som ble bygget er, med unntak av den øverste etasjen, identisk med det som står i dag. Rundt samme tid som vesttårnet ble bygd, ble et søndre sideskip lagt til langhuset. I løpet av 1600-tallet brant kirken to ganger; 1623 og 1640, men det later ikke til å vært så store og omfattende skader.

Brannen i 1702 gjorde store skader i langhuset og i korets øverste deler. Johan Conrad Ernst var gjenreisningsarkitekt, og Johan Martin Heintz var byggmester. Kirkens sørmur ble revet og erstattet av en arkaderekke bestående av tre åttekantede pilarer og to pilastere, mot henholdsvis korets- og tårnfotens sørmur. Vis a vis arkadebuene, på nordveggen, ble det satt inn seks store rundbuede vinduer. Disse var plassert parvis. økonomiske begrensninger gjorde at korhvelvene ikke ble reparert. Disse ble i stedet revet og koret fikk, som skipet, et trepassformet tønnehvelv laget av tre.

Etter reparasjonene etter brannen ble kirken viet inn på ny 25. desember 1706. I 1710 ble koret forhøyet med seks alen og et spissbuet hvelv ble slått iver klokkeetasjen. økonomiske spørsmål og uenighet angående utforming, gjorde at tårnet ble stående uten avslutning. Dette resulterte i store vansskader på tårnavdekningen, og en avgjørelse måtte taes. Det ble vedtatt å bygge et spir som etterhvert ble tekket av kopper. Forhøyelsen av koret ble dels begrunnet av brannsikkerhet. Høyden skulle gjøre at det gikk klar av flammer og gnister fra bebyggelsen rundt.

I årene 1880-83 ble kirken restaurert etter Chr. Cristies planer. Arkitekt Peter Andreas Blix var daglig leder under arbeidet. Mye arbeid ble gjort, blant annet ble, i løpet av disse årene, samtlige graver under gulvene fjernet. Dette arbeidet avdekket fundamentene for de eldre kirkebygningene. Mye gjennoppbygningsarbeid ble utført. Videre ble arkitekt Ernsts arkaderekke revet, og erstattet av den nåværende spissbuede arkaderekke som består av fire kvadermurte pilarer. I vest ble det bygget et inngangssval og et trappetårn.

åpningen mellom skipet og tårnfoten ble skilt med en mur. I denne ble det satt inn en portal som er en kopi av kirkens moiddelalderportaler. Det ble også satt inn to døråpninger som leder til kirkens nye tverrgalleri. Ved hjelp av teglforinger ble de seks store rundbuede vinduene fra 1700-tallet, gjort spissbuede. Kirkens tak ble nedtatt, og erstattet av den brutte himlingen som er i dag. Kirkens utvendige murer ble brettpusset, og det meste av det innvendige murverket ble sementpusset. I årene 1963-71 ble mye av det innvendige pusset fjernet. Deler ble tatt helt bort, og deler ble gjort tynnere slik at detaljer i murverket ble synlige.

Kirken er i dag et toskipet langhus medd enskipet kor med polygonal avslutning i øst, og et vesttårn med kvadratisk grunnflate. Nord for tårnet ligger er kapell og et skrudhus. Kirken har omtrent 1000 sitteplasser.

Interiør/ dekor

Prekestolen er plassert ved nordmuren i hovedskipet. Døpefonten står på en podium tilknyttet koret ved østmuren i sideskipet. På galleriet i vest står orgelet. Etter restaureringsarbeidet på slutten av 1800-tallet fikk kirkerommet et nygotisk preg. Viduene og arkaderekkene ble gjort spissbuede. I dag er trehvelvene og himlingene i hoved- og sideskip brunbeiset. Murene i hovedskipet og nordmuren i koret er hvitkalkede. Murene i sideskipet er malt i en grågul fargetone. Det er glassmalerier i de fire korvingduene som har sprosser av kleberstein. Disse er figurfremstillinger i bibelscener. Resten av vinduene har tonet glass med sideborder.

Den første altertavlen etter brannen i 1702, ble skjenket kirken i 1726. Bygger Ove Holm betalte for altertavlen. Denne ble reparert i 1801, og samtidig ble det malt nye bilder. De nye bildene ble malt av J.G. Müller. I 1884 ble imidlertid en ny altertavle, tegnet av arkitekt Chr. Christie fullført, så disse maleriene er flyttet. "Nattverden" og "Korsfestelsen" som Müller malte etter forbilder fra 1726 henger fremdeles i kirken. Chr. Christies altertavle er laget av kleberstein. Tavlens øvre del er formet som et senmiddelaldersk helgenskrin.

Fem skulpturpregede gavlvegger skilt av søyler utgjør forsiden. I hver gavlvegg er det en nisje, og inni hver nisje sitter en figur. Kristus er i midten (dette gavlfeltet er litt større enn de andre) og på hver side av ham finner vi evangelistene. Tavlens nedre del går helt ned til gulvet, og fungerer således som en bakvegg bak alteret.

Dagens prekestol er tegnet av Chr. Christie eller Peter Blix, og var ferdig i 1883. Denne er hovedsaklig bygd i furu, og har et sekskantet hovedform. Den bæres at seks stolper og et sekskantet podium. Prekestolen er dekorert av border og åttepassfigurer med rosett. Prekestolens himling er laget samtidig som prekestolen. Panelet som bærer himlingen har en dekor som minner om et gotisk vindu.

Selve himlingen er sekskantet og flat. Alt treverket er oljet.

Litteratur:
Bugge, A. (1931), Bergens Domkirke- Historisk Oversikt, Sigurd Olsens Boktrykkeri, Bergen
Lidén, H-E. og Magerøy, E. M. (1980). Norges Kirker- bind 2 Bergen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo